Hardangervidda 1997

British flag

Fjellturer er populære i Norges Blindeforbund, men det var lenge siden forrige fjelltur beregnet på yngre medlemmer. Denne turen viste at det absolutt er mange yngre synshemmede som liker å gå i fjellet, meg iberegnet!


Lørdag 26. juli: Dyranut - Bjoreidalshytta

Egentlig hadde jeg tenkt å hoppe på toget i Asker istedenfor å dra først inn til Oslo og så suse forbi Asker igjen en halvtime senere. Dessuten måtte vi møte opp temmelig tidlig på lørdagsmorgenen også.


Bilde av Langt å gå Nils, Oddvar og Marie trasket glade avgårde.

Men så hadde det seg slik at jeg ble overtalt til å overnatte hos Terje Andre og Torø, så jeg tok følge med dem ned til Oslo S likevel. På veien nedover møtte vi likesågodt Marit på trikken, og så fant vi resten utenfor Oslo S. Elin hadde forresten forvillet seg inn på toget før oss...

Å kjøre tog er alltid artig. Dette var så absolutt intet unntak. Vi fant ut at vi ikke hadde spist så mye, så vi ruslet bort til restaurantvognen og spanderte en togfrokost på oss selv. Frokostbordet var ikke av de største jeg har sett, men det holdt selv om det var en smule trangt.

Da vi kom til Geilo, tok vi en buss som gikk videre langs jernbanen en stykke, før den svingte sørover og vi endte opp på Dyranut. Der var det bare å finne frem fjellskoene og begynne å labbe! Men før vi gjorde det, var det en eller annen gluping som tryllet frem noen kjekke kjepper som vi brukte, enten til støtte, ledsaging eller pirking i myra foran for å sjekke hvor dypt det var før vi svømte uti.


Bilde av Følg meg Randi, Kristine og Torø hadde det visstnok ganske artig der de gikk...

Den første etappen var ikke så mye å bli støl av. Den var nok en av de korteste på hele turen, og var unnagjort i løpet av et par timer. Rett før vi kom frem til Bjoreidalshytta, fant vi en kjekk skråning hvor vi satt oss ned og daffet en stund mens vi diskuterte alt mellom himmel og jord.

Bjoreidalshytta var en koselig liten hytte der vi hadde fått to større soverom. Etter en deilig middag, hadde vi en presentasjonsrunde slik at alle sammen kunne bli litt bedre kjent. Det var mange som kjente hverandre fra før, men det var også ganske mange ukjente fjes der.


Søndag 27. juli: Bjoreidalshytta - Stigstuv

Vanligvis er søndag en dag man kan ligge og sove ganske lenge, men det er absolutt ikke tilfellet når man er ute og går i fjellet. Skal man ha frokost, må man nemlig stå opp! I tillegg til frokost og niste, fikk vi også fylt opp termosen med enten kaffe, te, kakao eller saft. Termosen min fant jeg ikke før jeg dro, og dessuten synes jeg den var adskillig tyngre enn den saftflasken jeg valgte meg. Det var ikke akkurat en vanlig saftflaske, men en tom flaske med påskriften Desinfisert sprit. Dette var gjennom hele turen noe de som jobbet på de ymse hyttene synes var ganske så artig... Spesielt når jeg hadde bedt om rødsaft!


Bilde av Vann ingen hindring Dette er altså Ingrid og Elin

På turen til Stigstuv gikk jeg for det meste sammen med Hege. Terrenget var ganske greit å gå i, men det var noen steiner innimellom som gjorde at man måtte se seg litt for. Turtiden på kartet var nok temmelig optimistisk, da vi brukte omtrent det dobbelte av oppmålt tid. Senere fant vi ut at dette var helt normalt.

Stigstuv var kanskje en enda koseligere hytte enn den vi hadde kommet fra. Spesielt middagen var uforglemmelig og muligens den beste vi fikk gjennom hele uka. Hadde min søndagsmiddag alltid vært så god, så hadde jeg aldri hatt mye grunn til å klage...


Bilde av Vidda va'kke hvit før vi kom Terje Andre og Andreas

De fleste av oss bodde på et fellesrom i et eget hus like ved selve hytta. Som seg hør og bør på en fjelltur var det en del vått tøy, og rommet ble ganske fuktig etterhvert...


Mandag 28. juli: Stigstuv - Rauhelleren

Dagen før hadde Torø begynt å få vondt i kneet, se etter litt om og men så bestemte Terje Andre og Torø seg for å ikke være med oss hele veien til Rauhelleren, men heller ta en ekstra hviledag på Geilo.


Bilde av Avskjeden Dette var stedet Terje Andre, Torø og Randi forlot oss for en liten stund.

For å følge dem et stykke på veien, tok vi en litt annen vei enn vi først hadde planlagt. Dette var i utgangspunktet en av de lengste turene gjennom hele uka, og med denne "lille" forlengelsen, ble den enda lenger.


Bilde av Vi skal bare bort dit, Andreas! - Der borte er hytta Andreas, så Kristine. Joda, hun kunne kanskje se hytta vi skulle til, men det tok jo omtrent fem timer å komme dit, da! Godt vi hadde en oppmuntrende turleder!

Etter noen timers trasking og litte granne regn, kom vi frem til et diiigert vann som het noe slikt som storesjøen eller noe i den dur. Den så ganske stor ut, men ikke så stor som jeg fikk erfare senere på dagen...

Det ble etterhvert ganske slitsomt, og det kom til et punkt hvor jeg bare bestemte meg for at her tar jeg en pause... De andre fant ut at det kanskje også var lurt med en liten rast, så vi satte oss ned og hvilte. Jeg skulle gjerne ha sittet der noen timer til, men da hadde vi nok neppe kommet frem før det ble mørkt.


Bilde av Kjekt å gå tur Hege, Marianne og Elin

Rauhelleren var den største av turisthyttene vi kom til. Det hadde vært få problemer med å ha med førerhundene inn på hyttene, men på Rauhelleren satte de bakbeina ned og nektet bikkjene først å være på rommene fordi dette var visstnok Turistforeningens regler. Så bestemte de seg for å være litt "snillere" og tillot bikkjene å være på rommet, såfremt de var i bur... Dette synes førerhundbrukerene var totalt uakseptabelt, og det ble litt rabalder... Burene ble plassert på rommet, men aldri brukt.


Bilde av Fremme! Hege, Oddvar, Svinty og Tin-Tin utenfor Rauhelleren.

Vi hadde også store planer om å ta en dusj på denne hytten, i og med vi hadde gått ganske langt. Men de drev og bygde om på Rauhelleren, så noen dusj var det ikke å oppdrive... Er man på fjellet, så er man på fjellet, og noen gikk til det drastiske skrittet å hoppe ut i den iskalde sjøen.

På andre hytter ble vi ofte kastet i seng, men på Rauhelleren satt vi oppe en god stund etter at resten av folket hadde lagt seg, vel vitende om at neste dag var en mindre krevende dag.


Tirsdag 29. juli: Hviledag på Rauhelleren


Bilde av På verdenstaket Først tok jeg dette bildet av de tre jeg hadde gått opp sammen med.

Selv om dette skulle være en avslapningsdag uten noe stress til en ny hytte, kunne vi jo ikke bare sitte inne og glo hele dagen! Den var en større fjelltopp ikke så langt unna, så vi besteg den.


Bilde av Over Rauhelleren Så måtte Sissel ta dette bildet her også! Her er Liv-Åse, Elin, Andreas og Marie på toppen av fjellet ovenfor Rauhelleren med utsikt over mesteparten av Hardangervidda. Det så ihvertfall slik ut...

På toppen var det en nydelig utsikt med utsyn i mils omkrets. Det blåste også mer enn friskt der oppe! Noen meter lenger ned var det lunere og vi fant frem matpakken og gomlet litt mat. Det var en falk som fløy rundt der oppe og bråkte litt.


Bilde av Lunsj med utsikt Det var deilig å spise matpakken sin med en slik utsikt.

Om ettermiddagen tok vi frem noen kortstokker og spilte amerikaner til den store gullmedaljen. Det var litt deilig å sitte inne og ikke måtte gå ute i all denne forferdelige vakre naturen og puste inn grusomt mye frist luft...


Onsdag 30. juli: Rauhelleren - Heinsetra


Bilde av Hadet, Rauhelleren! Det var en nydelig dag da vi satte avgårde fra Rauhelleren.

En nydelig dag møtte oss da vi stod opp, og det var ikke noe problem å være morgenfrisk etter en hviledag. Energien virkelig sprudlet og vi kriblet etter å komme oss avgårde!


Bilde av Fall og knall Hege bestemte seg like-så-godt for falle en gang til. Denne gangen synes hun det var hylende morsomt, og jeg bare måtte ta et bilde av henne.

Noen steder var det ganske steinete, og Hege som jeg gikk sammen med fant ut at det var en spesiell stein som var i veien så hun tok en svalestup over og gikk rett på hodet. Selv om det så ganske så dramatisk ut, gikk Hege fra det uten varige mn, men jeg tror det var noen som ikke var helt overbevist om dette til å begynne med.


Bilde av Moteriktig Hege i korrekt fjellutstyr. Her kan hun sees med den knæsje drakten som hører fjellet til. Hun har til-og-med det berømte røde pannebåndet!

Mens alle andre drakk kaffe fra sine medbrakte termoser, hadde jeg også med meg to tomme plastkolaflasker som jeg fylte fjellvann i. Det var virkelig godt når man hadde gått oppover et stykke å kunne drikke litt skikkelig vann, selv om det ikke var noen bekk eller elv i nærheten.


Bilde av Gult er kult! Marianne og Hege

Like før vi kom frem til Heinsetra, var det et parti som var utrolig ulendt med masse stein. Hytten lå godt i syne nederst på stien, men det tok uhorvelig lang tid å komme seg ned dit. Jeg følte at jeg gikk og gikk, men at jeg aldri kom noe særlig nærmere.


Bilde av Matpause Katrine slang fra seg sekken sin og dumpet ned sammen med oss andre for å spise litt nistemat.

De drev også å bygde på Heinsetra, og jeg og Elin rotet litt for å finne inngangen da vi kom frem. Vi prøvde å klatre over et gjerde, men det hjalp svært lite... Jeg skjønte nemlig ikke at inngangen var rundt på den andre siden.

Den nye matsalen på hytta var akkurat ferdig, og vi var de første til å spise middag i den. Mens vi stod og ventet, deklamerte Marianne mesteparten av Terje Vigen for oss som hun hadde lært utenat en gang hun ikke hadde så innmari mye å gjøre. Jeg regner ihvertfall med at hun ikke hadde så innmari mye å gjøre... Flink var hun, ihvertfall.


Torsdag 31. juli: Heinsetra - Tuva

Torsdag var det et grusomt møkkavær! Det regnet. Og det regnet. Og det regnet. Det strømte ned ovenfra, bokstavelig talt. Men vi måtte jo videre, og det var ingen bønn. Så da var det bare å ta frem det regntøyet man hadde drasset med seg resten av turen og pakke seg så godt inn som overhodet mulig.

Nistematen ble spist i all hast halvveis under turen. Det gjaldt å prøve å spise opp maten før den ble helt klissblaut.


Bilde av Tåkeheimen Tåken er farlig i fjellet, nemlig. Her er Elin, Hege og Marie ikke så langt unna tåken som slukte fjellet i bakgrunnen.

Men før vi kom frem til Tuva, lettet været en smule og under siste biten skinte faktisk solen idet vi svømte gjennom den siste myra. Det var jammen godt å komme frem, og ikke rart vi var ganske utmattet.

Da vi kom frem, møtte vi Terje Andre og Torø som hadde hatt noen hviledager. Torø pratet ivei i ett sett og skjønte visstnok ikke hvorfor hun fikk så dårlig respons. Jeg tror hun synes vi var litt treige som ikke var villige til å straks brette ut om de siste dagers viderverdigheter. Men så hadde ikke kun måttet traske mange kilometer gjennom et øspøsende regnvær heller.


Bilde av Elin drikker fjellvann Tenk, det er faktisk fjellvann Elin drikker her, selv om Torø gjerne kunne tro at det var noe helt annet...

Tuva var en veldig fin plass med ekstremt gode vafler. Det var også utrolig skjønt å vrenge av seg mest mulig klær og søke gjennom sekken etter tøy som kanskje kunne være tørre... eller tilnærmet tørre.


Fredag 1. august: Tuva - Åan

Litt vemodig satte vi igang med vår aller siste etappe. Den skulle visstnok ikke være så ille lang, men jeg synes nå det varte ganske lenge før vi kom frem til Åan likevel.

Gjennom hele turen hadde vi fulgt merkede løyper, men plutselig forsvant T-ene som merket løypa, og vi fikk en ufrivillig lang pause mens noen gikk for å finne frem til stien igjen. Etter litt frem og tilbake fant vi riktig vei, og fortsatte nedover fjellet.


Bilde av Marie og Liv-Åse

For nedover gikk det omtrent hele tiden. Vi passerte tregrensen og synes vi hadde virkelig kommet ned fra fjellet, selv om vi fremdeles var adskillig meter over havet.

Det var siste kvelden og alle sammen hadde blitt godt kjent med hverandre og vi var ganske triste for at vi skulle dra hver vår vei neste dag. Vi hadde blitt veldig godt sammensveiset, selv om mange ikke kjente hverandre på forhånd. Noen diktet en sang om turen vår som ikke ble helt ferdig før den ble fremført.


Lørdag 2. august: Hjemreise


Bilde av Fellesbilde Vi måtte jo ha et bilde av hele gjengen! Foran fra venstre er: Janka, Svinty, Tin-Tin og Fiffi (førerhundene, altså!). Bak dem er: Torø, Hege, Oddvar og Kathrine. På rad to står Marianne, Kristine, Liv-Åse, Terje Andre, Elin, Nils og Marie. Bakerst står Andreas, Randi, Ingrid og Marit. Sissel som også var med hadde allerede dratt fordi hun skulle tilbake til vestlandet.

Det er jo alltid litt trist å måtte reise hjem fra en slik fantastisk tur i fjellet som dette hadde vært. En buss kom og hentet oss og kjørte opp til Geilo der det var usedvanlig mye liv. Det var nemlig de berømte Geilodagene! Selv om vi fikk gaflet i oss en hamburger og en pølse og hørt på det lokale bandet som spilte, fikk vi ikke med oss potetløpet eller brudeferden dagen etterpå. Vi måtte nemlig ha toget tilbake til Oslo...


Bilde av Svinty og Janka Hvis ikke vi er fine førerhunder, så vet ikke vi, altså!

Jernbanetorget har aldri vært så bråkete som da vi kom hjem. Vi var alle sammen enige om at dette var noe forferdelig bråk, og hodepinen meldte seg faretruende. Den friske fjelluften fra Hardangervidda hadde blitt redusert til kun et minne.



Forsiden på albumet Andreas hjemmeside

Alle bilder og illustrasjoner er Copyright © 1995-98 Andreas Strand
Denne siden ble første gang laget den 13. oktober 1997
Sist oppdatert 31. juli 1998.