|
|
|
Årets utenlandstur med blindeforbundet gikk i tiden 9. til 14. august til en av europas vakreste byer, Praha.
Flyet skulle gå alt for tidlig om morgenen. Jeg måtte stå opp halv seks for vi skulle møtes på Fornebu klokka seks! Jeg hadde både dusjet og pakket på forhånd, så det tok ikke så mye tid å stå opp. Jeg hoppet til og med over frokost, men det var fordi vi ikke hadde noe brød i huset.
Oppe i tårnet i katedralen var det en fantastisk utsikt over Praha. Dette bildet er tatt sydover langs elven Vltava.
Jeg tok en TT-drosje til flyplassen, og drosjesjåføren var en smule sur og irritert fordi han hadde kjørt rundt hele natten. Han sa han var så sur på alle de dumme menneskene han hadde kjørt at han kunne slå...
På Fornebu møtte jeg resten av folket. Einar var morgengretten, kanskje fordi jeg (merkelig nok) var ganske så morgenfrisk og sprudlende. På flyet fikk jeg bladd gjennom VG og puttet i meg den lille frokosten vi ble servert.
I København møtte vi de som kom fra Trondheim og Bergen. Der tok vi buss ut til flyet, nemlig en F28-4000 som ikke er store greiene! Der fikk jeg lest resten av VG sammen med Anne Berit. Rekesmørbrødet på flyet smakte egentlig ikke så godt i det hele tatt.
Tja...
Flyplassen i Praha virket ny og moderne. Da bussen hadde kjørt oss til hotellet og jeg hadde lesset av bagasjen min i rom 305, samlet vi oss på terrassen utenfor hotellet. Der hadde vi en kort presentasjon slik at de som ikke kjente hverandre kunne vite litt om hvem som var med. I tillegg fortalte Ivar litt om hvordan opplegget skulle være fremover. Jeg ivret etter å komme inn til sentrum av byen.
Før vi dro fikk jeg vekslet noen dollar jeg hadde med inn i Koruna. Vi var ganske mange som første dagen tok buss og metro sammen inn til sentrum til stasjonen som heter Muzeum. Vi vandret nedover Valeavske namesti og Tore Johnny og jeg kjøpte oss en is. Vi fant et sted å spiste, og jeg gomlet mitt første måltid i Praha som bestod av en salat.
Etterpå gikk vi litt rundt og tittet i butikker og så på T-skjorter. Vi mistet de andre og Tore Johnny og jeg tittet litt på rådhusplassen som heter Staromestske namesti. Vi så blant annet på det astronomiske uret der. Det var ganske gøy, bortsett fra at det var noen irriterende selgere som gikk rundt og solgte noen plastgreier som bråkte som kyllinger.
Vi bestemte etter en stund at vi skulle dra hjem og fant en egnet metrostasjon på kartet, men da vi kom dit, oppdaget vi at den var stengt. Vi gadd ikke gå hele veien til en ny metrostasjon, så vi bestemte oss for å ta en sporvogn. Vi hoppet på en sporvogn bare for å finne ut at der kunne vi ikke kjøpe billett... Men vi kjørte nå til en metrostasjon med den likevel. Så tok vi metroen og bussen tilbake til hotellet.
På Karlsbroen var det mye liv om kveldene, ihvertfall rettet mot turismen. Som mange andre steder, solgte de diverse ting og tang, pluss malinger. Det var også noen som spilte slik som her. Ute over vannet ble det en spesiell stemning uten alt for mye bybråk.
Men vi var litt trøtte, så vi klarte å kjøre forbi stoppet ved hotellet. Dermed måtte vi gå tilbake en holdeplass. Da oppdaget vi hvor mange kjempesvære blokker det var i området! Det var kjempedigre blokker med kanskje 100 leiligheter i hver av de 10-12 etasjene. Og så var det kanskje 15-20 slike blokker bare rundt der vi bodde! Ikke rart at kollektivtransporten til byen var så god!
Jeg synes det hadde vært gøy om vi spiste et sted utenfor hotellet. Men så lett var det ikke, for selv om det bodde mange mennesker i nærheten, var det få restauranter. Men etter en lengre beskrivelse fra en i resepsjonen, la vi ut. Først tok vi en buss tre holdeplasser før vi rotet rundt en stund og til slutt fant vi restauranten vi lette etter. Det var et koselig sted som hadde god og temmelig rimelig mat. De kunne ikke noe engelsk der, men heldigvis kunne servitrisen tysk, så det gikk helt greit.
Her er den eldste delen av domkirken. Fra venstre: Geir Åge, Sølvi, Majvi-Anita (bak), Anita S., Anne Berit, Tore Johnny, Ivar, Siri, Anita Mariel og Geir Ove.
Jeg stod opp litt før 8, dusjet og spiste frokost. Jeg måtte vente litt før resten var klare, men litt før 10 tok vi bussen og metroen til byen. Da vi var på metroen, så vi en lommetyv som prøvde å rappe lommeboka til en japaner. En annen fikk så vidt stoppet han og fikk tak i lommeboka. Flere av oss norske oppdaget at lommetyven hadde åpnet rompetaskene våre...
Nærmest står gruppen som skulle ta over vakten fra gruppen som står nærmest bygningen. I vinduene kan man også se de som spilte under vaktskiftet.
Vi gikk opp "Den Gamle Slottstrappen" til borgen som ligger på en høyde over Praha. Vi gikk litt rundt på borgområdet og fant et sted å sette oss ned og ta en brus. Været var veldig varmt og solen stekte fra en skyfri himmel.
Vi var heldigvis ute i god tid og fikk en noenlunde grei plass å se fra. Det var det visst ikke alle andre som fikk.
Litt før klokka ble tolv stilte vi oss opp for å se på vaktskiftet som foregår hver dag klokka 12. Det var ganske mange mennesker der, så det var ikke like enkelt å se hva som skjedde utpå plassen.
Så fikk endelig den avtroppende vaktgruppen lov til å gå!
Det var fremdeles ganske varmt. Vi fant oss en liten park og satt oss ned i gresset og slurpet i oss noen bokser med brus som Ivar tryllet frem.
Da jeg skulle tilbake for å finne igjen noen av de andre i menneskemengden, holdt jeg på å gå ned disse to vaktene som hadde et lite vaktskifte klokka ett.
På vei tilbake til borgen, dumpet jeg borti et mindre vaktskifte klokken 13. Jeg holdt på å gå ned fyren som stod der i blå uniform med geværet sitt med en truende bajonett! Det var masse mennesker der og jeg skulle jo bare forbi...
Det var ganske dårlig luft i trappeoppgangen, og når det kom mennesker nedover, ble det ganske trangt også. Godt denne katedralen ikke var laget av tre i tilfelle brann!
Geir Ove foran domkirken
Vi gikk inn i Veitsdomkirken som er en storslått kirke midt i borgen. Anne Berit, Siri, Geir Ove, Anita Mariel og jeg gikk opp de 287 trinnene opp 80 meter til toppen av et tårn i kirken. Der hadde vi praktfull oversikt over hele Praha. Jeg regnte ut at vindeltrappen må ha gått rundt omlag 25 ganger!
Innenfor borgmuren var Den Glade Gate der små hus stod langs muren. Her har blant andre Frank Kafka bodd.
Etterpå gikk vi bort til "Den Glade Gate" og tittet på de små husene der. Kafka hadde visstnok bodd i det ene av dem. Så fant vi noen Karlovarske Oplatky kjeks som vi puttet i oss, pluss en is etterpå. Vi var egentlig ganske sultne og bestemte oss for å prøve å finne et sted å spise. Vi gikk nedover Kongeveien mot sentrum igjen og fant et koselig sted der vi spiste.
Domkirken var mektig stor og utrolig imponerende.
I St. Nicolaus-kirken var det konsert. Vi fant ut at det hadde vært litt gøy å være med på en kirkekonsert der de skulle spille Mozart, Händel og Vivaldi. Konserten var veldig vakker og spesielt fint i en slik nydelig kirke som St. Nicolaus kirken. Lyden var også perfekt.
Kvelden begynte å krype på når vi gikk videre nedover og over Karlsbroen. Der solgte de tegninger, smykker, glass etc. I tillegg var det flere gatemusikanter og folk som satt rundt og hørte på. Det var en veldig koselig atmosfære overalt.
Karlsbroen er en kjekk bro! Akkurat idet sola gikk ned, ble det så fine farger, så jeg bare måtte ta et bilde... Fra venstre: Marianne, Hanne Å, Øystein (bak), Anita S., Cecilie (bak), Ågot, Anita Mariel og Geir Ove.
Vi traff den andre gjengen, og jeg bestemte meg for å bli med dem i stedet. Vi gikk tilbake over broen og fant oss en liten restaurant under selve Karlsbroen der vi spiste aftensmat.
Det begynte å bli ganske sent, så vi dro hjem igjen til hotellet. Der planla vi hva vi ønsket å gjøre på mandag...
Jeg stod opp litt tidligere enn ellers og gikk ned og åt frokost rundt halv åtte. Vi hadde tenkt å dra kvart over, men vi var ikke klare før nærmere halv ni. Jeg vekslet resten av dollarene mine til koruna og Ågot og jeg fikk busstidene fra hotellet. Så tok vi den sedvanlige buss 187 som gikk lenger enn den vanligvis gjorde. Heldigvis gikk den rett til busstasjonen slik at vi slapp å ta metroen. Vi skjønte ikke helt hvorfor før vi neste dag ble forklart at det hadde vært en bombetrussel på metroen...
Det var ikke en eneste plass igjen da vi hadde entret bussen. Den var stappfull, og vi måtte sitte spredt rundt på hele bussen. Men det ble ikke noe mere kjedelig av den grunn, ikke sant, Ågot?
Men vi hadde litt dårlig tid. Cecilie klarte å få kloa i en veldig hjelpsom fyr som viste oss vei gjennom den nokså store busstasjonen og frem til rett plass. Der forhandlet han med sjåføren slik at fikk betale han i stedet for å måtte kjøpe billett på billettkontoret. Vi var 7 stykker og det var nøyaktig 7 plasser igjen på bussen! Bussturen, som var på to timer og tyve minutter, kostet 84 koruna, som tilsvarer omtrent 21 kroner. Bussen kjørte direkte uten å stoppe en eneste gang.
En av de første tingene vi gjorde i Karlsbad var å ta en tur innom super'n. Der var det mye spennende og her betaler Marianne i kassa.
Vi kom frem til Karlsbad og gikk litt rundt og myste. Vi kjøpte et kart over byen og fant et sted å spise lunsj. Jeg gikk for å se etter neste pulje som skulle komme med bussen en stund etter oss, men de fant jeg aldri. De hadde ombestemt seg og kom ikke likevel.
Lunsjen ble fort svelget, ihvertfall for Ågots del, som ikke var spesielt glad i all vepsen som svermet rundt henne.
Vi fant en koselig hestedrosje og tok den rundt i byen. Karlsbad virket som en ordentlig koselig by. Det var en hyggelig måte å titte litt rundt på, spesielt fordi lyden av hestene som trakk vognen vi satt i var så avslappende i forhold til andre kjøretøy.
Karlovarske Oplatky var to oblat-kjeks som hadde en sukker og nøtteblanding mellom. Kjeksene var varmet opp slik at sukkeret smeltet og de hang sammen. Nam nam!
Hovedgaten går nedover langs elva og vi gikk nedover langs den vi også. På veien er det noen varme kilder man kan drikke av. Ågot kjente på en av dem og brølte et høyt "Au!". Det var nemlig ganske varmt vann! Senere kjøpte vi noen elefantkrus der man kunne drikke gjennom et rør i hanken.
Hvorfor jeg har giddet å skanne dette bildet, aner jeg ikke!
Jeg leverte en film til fremkalling før vi dro opp med en taubane til toppen av åsryggen rett ved byen. På toppen gikk vi opp i et tårn og der var det en nyyydelig utsikt over hele Karlsbad og området rundt.
Her spiser Øyvind, Cecilie og Anita S. middagen sin i Karlsbad. Den ble spist i en restaurant langs hovedveien, som fulgte elven i dalen.
Nede i byen igjen spiste vi middag. De fleste av oss hadde Goulash, som jo er den tsjekkiske nasjonalretten. Jeg hentet også bildene mine som var ferdig fremkalt og vi glodde litt på dem også.
Hvor blir det av bussen, mon tro? Svaret var vel at det aldri kom noen buss... Fra venstre: Marianne, Cecilie, Ågot, Hanne Å. og Anita S.
Det begynte å bli sent og vi fant ut at vi måtte tilbake til busstasjonen om vi skulle rekke bussen som gikk kvart over syv. Et annet sted leste vi at bussen tikk halv åtte, så for sikkerhets skyld dro vi dit litt tidlig. Vi satt nå der og ventet og det kom ingen buss. Den siste bussen som vi hadde planlagt å ta, gikk visstnok bare på søndager... Dermed var det ingen flere busser tilbake til Praha den dagen! Ups...
Dermed var det bare en løsning om vi ikke skulle vente på neste buss som gikk i femtiden neste morgen. Vi hoppet inn i to drosjer og dro til jernbanestasjonen. Vi måtte ta tre forskjellige tog og vi var ikke fremme i Praha før nærmere kvart på et om natta!
Det er alltid gøy å kjøre tog! Spesielt når man ikke når bussen...
Det første toget var et skikkelig melke-rampe-tog. Konduktøren gikk rundt med skjorta åpen og viste uhemmet frem navlen. Toget stoppet hele tiden, og en gang utbrøt Ågot: "Dette er jo ikke en melkerampe engang, jo!"
Så byttet vi til et litt bedre tog og kjørte en stund til. Marianne måtte på do, og vi diktet en sang om hvor forferdelig doen var! Vi sang ganske mye og hadde det ganske gøy. Jeg vet ikke helt om de andre i vogna satte så mye pris på sangen vår...
Vi ble kjent med diverse tsjekkiske togtyper utover kvelden og natten.
Tilbake i Praha måtte vi ta drosje den siste biten hjem. De første vi spurte ville ikke oppgi noen pris og sa at drosjene hadde taksameter. Men guideboka mi fortalte at det bare var tull og det var måten man ble lurt på. Etter litt frem og tilbake skulle de ha 600 koruna, noe som var skyhøyt over det jeg hadde hørt andre betale for lengre reiser. Etter enda litt mere fram og tilbake, bestemte vi oss for å se om kunne finne noe annet. Ågot var litt skeptisk, siden det hadde vært litt flaut om vi måtte komme tilbake uten å finne noe annet.
Cecilie, Ågot og jeg ventet på at drosjen skulle komme tilbake for å plukke oss opp.
Men vi fant noe annet. Borte ved busstoppet prajet Ågot en drosje, noe guideboken også sa kunne føre til at du ble lurt. Sjåføren kunne hverken engelsk eller tysk, så jeg ga han nøkkelkortet mitt med hotelladressen på. Han så visst ikke særlig godt, fordi han dro fram en diger svart lupe for å se på adressen! Han skulle ha under halvparten av det de andre drosjene skulle ha, så vi kjørte hjem med han i to puljer.
Borgen var ganske diger og kunne sees på lang avstand. Her sees tårnet som er borgens høyeste del.
Denne dagen stod vi ikke opp fullt så tidlig, da bussen skulle dra fra hotellet klokken 9 om morgenen. Vi stimet inn i bussen og kjørte en god stund før vi kom til borgen Karlstejn.
Inne i borgen var det en modell av bygningen. Jeg synes den var litt vanskelig å se inne i en glassmonter, så jeg tok et bilde av den isteden...
Etter å ha ventet litt i borggården (og spist en is) ble vi guidet rundt i de forskjellige delene av borgen. Det var en tsjekkisk guide som fortalte, og så hadde vi en som oversatte til norsk.
Biblioteket i Karlstejn var rikholdig med gamle (og visstnok) verdifulle bøker.
Turen gikk rundt fra diverse kongesaler rom som et meget rikholdig bibliotek. Det som man kanskje husker best etter turen var de grusomme torturkamrene... (ikke avbildet!)
Anita Mariel beundrer her det som engang var salen der kongen tilbrakte mye av tiden sin i Karlstejn.
Etter en brus gikk bussen tilbake til Praha. Vi hoppet av i sentrum for å finne oss et sted å spise. Etter å ha gått litt feil vei fant vi et passende sted og jeg gaflet i meg noe spaghetti. Vi gikk litt rundt og tittet i forskjellige boder, men siden klokken var rundt fem, holdt de på å stenge. Jeg fikk kjøpt en fugl i fiskesnøre som Terje fikk til bursdagen sin i høst.
Jeg eksperimenterer alt for lite med kameraet. Derfor bestemte jeg meg for å ta et nærbilde av en detalj i et glassmaleri, noe jeg her gjorde med ganske stort hell.
Mange av de andre hadde sagt mye pent om folklore restauranten på hotellet. Det var kanskje spesielt de som ikke var oppfinnsomme nok til å dra andre steder, og som presterte å spiste middag to ganger på McDonald's...
Jeg hadde litt å spise, selv om jeg ikke var så veldig sulten. Etterpå satt jeg ute og snakket med de andre og drakk te og hadde det veldig koselig!
Dette var vår siste hele dag i Praha, og vi utnyttet den maksimalt. Ågot visste nemlig om et utemarked i Praha som visstnok ikke var så veldig preget av turister, antageligvis fordi det ikke var så mange turister som gikk der.
Uten mat og drikke, duger helten ikke! Mat måtte vi jo også ha! Her sitter Anita, Tore Johnny og meg selv.
Så vi tok bussen, undergrunnen og trikken til markedet. Tore Johnny og jeg gikk sammen og fant snart ut at dette var et veldig spennende sted. Ingen kunne snakke hverken engelsk, tysk eller norsk (!), men det gjorde ingen ting. Bare man tittet på en bokse, kom det noen og tok målene dine og fant frem riktig bukse...
Markedet inneholdt alt! Her var det alskens grønnsaker og alskens klær og alt annet tenkelig man kunne trenge. Jeg fant meg en klokke med en diger nummerskive som jeg kjøpte for 300 koruna, som tilsvarer rundt 75 norske kroner.
Som alltid var Anita Mariel og Geir Ove like fotogene som de alltid har vært. Derfor måtte jeg bare benytte anledningen til å ta et vakkert bilde av dem!
Om kvelden var det såkalt folklore-kveld, eller "Folk dinner with programme and music" som det stod i programmet vi hadde fått. Nok en gang stimet folk inn i bussen og vi kjørte rundt på andre siden av sentrum av Praha. Der var det et hotell som hadde en stor spisesal der vi fikk en god middag. Det var også masse (!) levende musikk til.
Og når jeg først var igang med å ta nydelige bilder, prøvde jeg å ta et bilde der jeg var med selv også!
Einar og jeg oppdaget fort at ølet var inkludert i prisen, men det var jo egentlig alkoholforbud... Men siden det bare går to fly hver dag fra Praha til København, og vi skulle hjem neste morgen, bestemte vi oss for å prøve å bli sendt hjem med neste fly... et fly vi allerede skulle med likevel! Vi prøvde å skåle med alle, og spesielt ofte Ivar, som så en smule bekymret ut etterhvert... selv om alt gikk helt greit.
Tiden flyr når man har det gøy! Det gjorde den sannelig denne gangen også! En utrolig fin ferie i Praha var ved veis ende, og vi måtte ta farvel med Tsjekkia. Flyturen hjem gikk ganske udramatisk. Eneste som var litt dumt, var at jeg hadde noen tsjekkiske penger jeg gjerne skulle brukt opp på kvoten min, men det fikk jeg aldri tid til...
