Siden jeg begynte å studere i England høsten 1995 har jeg hatt tid til å gjøre mye rart. Her skal jeg fortelle deg om noe av det artige jeg har holdt på med, samt fortelle deg om hvordan jeg har det i Darlington.
Ja, slik ser det ut på forsiden av Darlington College of Technology. Dette bildet er ikke hentet fra en reklamebrosjyre, men faktisk tatt av meg selv på en av de ytterst gangene med skikkelig sol!
Jeg går altså på Darlington College of Technology. Det er ikke noe universitet, selv om det er et universitetsstudium jeg går på. Egentlig er jeg student ved Teesside University i Middlesbrough, men nesten alle forelesninger foregår her i Darlington.
Dette er den arkitektoniske vakre bygningen der jeg har forelesningene mine!
Vi drar til Middlesbrough hver onsdag for å ha undervisning i TV og bruke biblioteket. Om ettermiddagen er det mange studentaktiviteter og jeg pleier å dra i svømmehallen og plaske litt sammen med universitetets svømmeklubb. Bussen hjem igjen går selvfølgelig lenge før jeg rekker å være tilbake fra svømmehallen...
Slik ser det ut i gaten der jeg bor når jeg kommer hjem i mørket...
Jeg bor for tiden i West Powlett Street. Det er en liten gate som ligger ganske sentralt. Det tar meg rundt 10 minutter å gå til colleget og rundt 15 til togstasjonen. Nærmeste pub ligger omtrent 3 minutter unna, så jeg lider ingen nød.
Dette er katten i West Powlett Street. Hun heter Perl, men jeg synes ikke det er noe fint kattenavn, så jeg bruker det ikke noe særlig. Hun er en veldig kjælen katt og vil hele tiden ha kos når jeg prøver å gjøre noe fornuftig, slik som lekselesing.
Darlington er egentlig en ganske anonym by. Det er ikke så mange som vet hvor byen ligger, selv med et innbyggerantall på rundt 100 000. Det er omtrent som Stavanger.
Noe av grunnen til dette er at det skjer så lite i Darlington for tiden. Det mest spennende er vel byens historie. Verdens første jernbane gikk nemlig fra Darlington til Stockton.
Her er Tom og Terry (?) i full gang med å steke pølser og hamburgere på grillen.
Utelivet er ikke så mye å skryte av i Darlington. Det finnes to nattklubber som egentlig er ganske råtne. Det er jo en del puber rundt omkring, men de stenger klokken elleve og da er det ikke noe mer som skjer. Skal man ha litt mere action, må man f.eks. til Middlesbrough. Problemet er bare at siste tog hjem går rundt kvart over elleve og da er man egentlig like langt. Litt synd er det, fordi da får man ikke så mye kontakt med de andre studentene ved Teesside University.
Så har vi Luke, da! Her i sentrum av Darlington.
Innimellom er det noen som arrangerer en fest eller to også, og da blir det ikke så veldig tidlig man hopper i loppekassa.
The Yorkshire Dales er ganske godt kjent, sikkert mye på grunn av James Herriot som var dyrlege i dette området. Her er det masse natur, i sterk motsetning til mye av England som er bebygde strøk.
Her er Roy like etter at vi hadde begynt å gå.
Jeg og Roy fant ut at vi ville gå en tur i noe som lignet natur. Derfor tok vi bussen først til Richmond i North Yorkshire og så en annen buss videre opp Swaledale til vi kom til en liten plass som heter Gunnerside.
Og jammen var også jeg med!
Navnet stammer fra da bygda var delt i to av Gunnerside Beck. Navnet Gunnerside er norrønt og betyr Gunners side eller sommermark, originalt på vestre side av bekken. Bosetningen på østre side het Lodge Green.
Vi kunne godt ha gått ganske mye lengre enn det vi gjorde. Her er vi ved punktet der vi snudde.
Innbyggertallet vokste sterkt på 1700 og 1800 tallet da det var mye gruvedrift for å utvinne bly. I 1851 var innbyggertallet 680 med omtrent 180 gruvearbeidere. Men da gruvene stengte i slutten av forrige århundre, flyttet mange ut av bygda, enten til Lancashire bomullsspinneri, West Riding ullveveri eller til Amerika. Nå er det rundt 200 fastboende i bygda.
Her står jeg i et fargerikt landskap. Jeg var ganske overrasket over hvor mange farger det kan være i naturen midt på vinteren.
Her var det faktisk en gang skinner for å frakte ut malm fra gruvedriften. De bygger visst ikke lenger jernbane slik de gjorde i gamle dager...
Etter at vi var ferdige, var det veldig fint med noe å drikke i byens eneste pub, så vidt vi kunne se, nemlig The Kings Inn. Siden det var søndag var det litt viktig at vi rakk bussen som var den siste bussen hjem.
Terje ville ikke komme opp og besøke meg, så jeg måtte dra ned og besøke han og se hvordan han hadde det i Bristol i sitt første år som student.
Da jeg tok dette bildet av Terje på hybelen hans, synes han at jeg virkelig hadde begynt å sløse med filmen...
Han hadde det omtrent slik jeg kunne tenke meg. Han bodde i et stort hybelhuskompleks med et enkelt rom og kjøkken og do/dusj på gangen. Mat trengte han ikke lage selv fordi det fikk han i matsalen tre ganger om dagen.
Noe gourmetmåltid serverte ikke min kjære bror, men pizza var ikke å forakte det heller.
Vi tittet i butikker, så oss om i byen, traff noen av studiekameratene til Terje, prøvde PC rommet (som jeg bare kan drømme om her i Darlington!), prøvesmakte øl og cider på noen puber og på studentkroa og tittet på Terje når man trente vannpolo.
Forsvarsdepartementet (Ministry of Defence) arrangerte en øvelse som gikk ut på at en transport av et atomstridshode skulle ha lekket radioaktivt materiale. Noen av journalistklassene fra colleget fikk lov å være med. Min klasse var ikke en av dem, men jeg og noen andre fra klassen fikk lurt oss med likevel.
Vi måtte jo ha en skikkelig pressekonferanse! Få av oss journalister synes at de høye herrer var særlig flinke til å forklare og forsvare seg. Pågående journalister var tydeligvis ikke hverdagskost.
Vår oppgave var å være journalister og skrive artikler om det som likssom skulle ha hendt. Vi måtte ringe opp diverse personer i departementet og intervjue dem om det som hadde skjedd. Vi fikk også haugevis av rapporter som vi måtte undersøke og skrive om.
Øvelsen varte over fire dager og jeg var med på de to siste. Da var mesteparten av dramatikken over og vi gjorde ikke særlig mye. En del venting ble det innimellom. Siste dagen var det plutselig noen som spurte om vi ville være med opp i et helikopter! Og det ville jo alle sammen så klart være med på.
Jeg måtte jo ha noen bilder av dette Puma helikopteret, så jeg tok et bilde når noen av de som gikk på IDJ-klassen (International Diploma in Journamlism) var på vei inn.
Dermed var det bort til et av helikoptrene og få øreplugger før det bar inn i doningen. Vi fløy først et stykke til der ulykkesstedet var så noen kunne filme litt. Deretter landet vi ved militærbasen i nærheten før vi flakset tilbake til politihovedkvarteret vi kom fra.
Så lettet helikopteret med et forferdelig leven og ble borte.
En av jentene som var med på turen hadde litt problemer med å feste beltet i helikopteret, men torde ikke vise dette for fyren som passet på oss. Dermed lettet helikopteret med åpen dør og fløy avgårde... Jeg tror ikke hun likte å se rett ned i bakken akkurat da!
Man må jo ikke glemme sitt kjære fedreland når man forlater Norge, spesielt ikke på selveste 17. mai! Derfor dro mange av nordmennene til Newcastle for å delta i et 17. mai tog. For sikkerhets skyld sang vi nasjonalsangen på veien dit. Jeg tror de andre i togvognen trodde vi var litt skrullete og det var vi nok også.
Dette var aller første gang jeg hadde gått i et 17. mai tog som gikk gjennom et kjøpesenter!
Selve 17. mai toget tok ikke så lang tid og gikk gjennom sentrumsgatene av Newcastle. Det var ganske artig å gå opp Northumberland Street og være så norsk som det går an. Ikke så merkelig at vi hadde politieskorte, kanskje.
Slik ser det altså ut når man feirer 17. mai i Newcastle!
Etter å ha sunget noen veldig norske sanger var hele greiene over og alle sammen stimet avgårde til nærmeste pub... Kanskje ikke en norsk tradisjon, men det har kanskje noe med pubene å gjøre, ikke oss nordmenn!