Hennes kjole var rød,
og smilet stort.
Leppene røde
og blikkene lange.
Han satt der upåvirket,
men kastet skjulte blikk.
Hun var saa skjønn.
Musikken spilte opp,
mange ville danse,
men ikke han og
ikke henne.
Han satt der og samlet mot,
men han var ingen danseløve
eller Don Juan.
Hennes smil ble nølende.
Mange Casanovaer ville
danse med damen i rødt
på utkikk etter en liten
romanse.
Dansen de fikk og deretter
et takk.
Hun kastet stadig blikk
bort paa han,
hans hjertet banket så hardt.
Men han ingen tegn viste,
han turte ikke.
Da siste dans spiller opp,
har hun mistet glimtet i øyet.
Han får panikk,
han måtte da danse
Det store øyeblikk er kommet,
han skynder seg bort til henne
for å be om en dans,
men annen er kommet han i forveien.