KAIROS RUSHTRAFIKK

Solen gikk ned over de afrikanske slettene og det ble for alvor meget mørkt. Dramatikken økte idét Alf og Helge oppdaget at de befant seg ett eller annet sted utenfor kartet sitt. De fikk øye på et skilt og bråstoppet. Ett stykke latin ble observert på skiltet: "Cairo 125". Våre bereiste øynet også hebraisk og arabisk skrift, og dette ble sirlig notert, noe som senere skulle vise seg å være usannsynlig smart. Erfaringer ifra resten av Cairoturen var nemlig at latine krusseduller var svært vanskelige å spore opp.

Etterhvert som de nærmet seg Afrikas største by fikk drængene oppleve noe de aldri noen sinne hadde opplevd før. Etterfulgt av en sånn passe solnedgang noen timer tidligere på døgnet, ble de øyenvitner til Cairos forsteder i fullmånenedgang. Svartenatta la sitt teppe over den heretter skiltløse turen.

Hypp, hypp. Og våre helter kastet seg opp på to kameler, for å beskue Kairos fremre turistattraksjoner, pyramidene på Gisa. Deres guide, en stor mann, tok til takke med å sitte på et lite esel. Turen ble isende kald, og Helge måtte låne noen klær av guiden. Det måtte Alf også. Så de ikke egyptiske ut nå, så vet verken Allah eller Jallah, hva som ser egyptisk ut.

Klokka var bare såvidt 07 på morgenen, da det knipset ifra kameraet til våre venner. Soloppgangen bare måtte fotograferes. Pyramidene tok seg også godt ut på bilder. Etter å nesten ha falt av hver sine kameler, ble de to kamelsjåførene lurt av deres guide til å bli med til en parfymemann. Der ble det sniffet de mest sniffbare lukter, og etter litt pruting stakk de av med en bittebitteliten miniatyrflaske med aroma for herrer.

Da våre reisende hadde ristet av seg guiden sin, var de overlatt til det noe spesielle trafikkbildet til egypterne. Her var det tydelig krøsskleppa 2, 3 og 4 veier sammen, men de kunne bare sees av ekte egyptere. Dette var årsaken til noe fumlende kjøring, som igjen førte til det kjente gateløpet "Kairo på kryss og tvers for turister, som ikke skjønner en dritt av hvor de er hen". Men våre venner klarte til slutt å utpassere fra Kairos grenser og kjørte seg moderat ville straks deretter.

Etter en stund fant de en fantastisk asfaltert vei (uten noe særlig trafikk), og 20 km senere stoppet veien ut i intet. Guttene måtte snu og lete seg til den egentlige veien. Ett par snuoperasjoner senere lyktes det dem å finne veien mot øst, men noen byggearbeidere hadde putta så mye sand imellom veien til de reisende og østveien, at Alf måtte ta sine ypperste offroadkunnskaper i bruk, for å komme ut av knipa.