SINAI

På veien til det hellige fjellet kom de bereiste tilfeldigvis til å rote seg bort, men faren var ikke større enn at navigasjon med stjernene skulle sørge for å få dem på rett kjøl (eller chassi) igjen. Teknisk sett brukte de Polarstjernen og Spørsmålstegnet som navigatorakser og regnet deretter ut Ginikoeffissienten, for så å sammenligne med kardinalvokalene.

For å holde seg litt i form, fant Helge på en hobby, nemlig den kjente Samle-på-veireflekser- hobbyen. Han tok på seg den ansvarsfulle oppgaven med å plukke opp reflekser, mens Alf bråstoppet rett ved siden av dem. De fire turkjørerne fikk hver sin minnerefleks fra Egypt (senere ble Ravna og Linda stoppet ved grensa til Israel og spurt om hva i alle dager de hadde med seg, mens Helge klarte fint å ta sitt klenodium med hjem, der refleksen befinner seg i dag).

Endelig kom de fram til det turistifiserte fjellet og etter å ha råna rundt i området kunne klatreturen begynne. Helge hadde tatt med seg det norske flagget hjemmefra, som han ville plante øverst på den hellige toppen. Men flagget ble igjenglemt i bilen og dette kom han på, da de var kommet halvveis på klatreturen, som ikke var noen klatretur allikevel.

De beinharde nordmennene kunne ha benyttet seg av kameler på veien opp, som var planta overalt i fjellsiden, men de brukte kun beina som hjelpemidler. Rett før det helligste, øverste punktet, var det tid for en slurk varm drikke. Klokka var snart 6 på morgenen og solen skulle snart begynne å dukke opp. Men det tok sin forferdelig lange og igjen kalde tid! Da høydepunktet var nådd ville Alf og Helge begi seg ned igjen, og på ferden så de flere turister, som ennå ikke hadde klart å nå opp i tide. Etter noen språklige vendinger og 3000 trappetrinn senere var de fjellvandte nede på den flate grunnen, hvor japanerbilen stod så deilig parkert.